Journalister er flinke til å skryte av fine steder vi har vært på. Vi lager fine reportasjer med store bilder. Men hva når vi opplever en fiasko. Skal vi sladre?
Jeg mener at journalister i alt for liten grad tør fortelle om dårlige opplevelser. Særlig når det gjelder dårlig service, dårlige produkt eller andre negative øyeblikk. Et unntak gjelder restaurantspalter (som dessvere er anonyme), sportsjournalister og plate/bokanmeldere. Men her ligger det rett og slett en forventning i at journalister skal si hele meningen sin. Og: navngi produktet.
God eller dårlig service? La leserne få vite det. Foto: Odd Roar Lange
Når journalister en sjelden gang tør skrive om sine dårlige opplevelser lar vi ofte den kritiserte slippe unna søkelyste fordi vi anonymiserer dem. I norske aviser er det tradisjon for leserspalter – enten via sms, mail eller brev. Her kan en skryte av navngitte bedrifter. Eller ta opp store og små bekymringer. Men straks en leser opplever dårlig service blir bedriftens navn holdt skjult. Hvorfor? Dersom målet er å gjøre service og opplevelser bedre nytter det ikke å skjule dem bak anonyme bedriftsbetegnelser. Det gjør at de dårlige kan gjemme seg og de flinke blir uskyldig mistenkt.
Jeg mener at leserbrev/på-tråden-meldinger og lignende, med kritikk, bare svært i liten grad skal nå frem til spaltene. Fordi det kan være hevnmotiv, konkurransemotiv eller annet som ligger bak. Men når vi journalister, i petitspalter, reportasjer eller kommentarer setter fingeren på dårlige service syne jeg vi skal være flinkere til å navngi bedriften eller produktet. Så får vi heller gi den kritiserte retten “samtidig tilsvarsrett”. På denne måten må butikker med sur betjening, kafeer med dårlig kaffe, restauranter med dårlig renhold og bussjåfører som råkjører og skjeller ut passasjerer skjerpe seg – eller finne seg i å bli navngitt av journalister som har publikums mandat til å være kritikere. Slik at andre kunder kan få muligheten til å velge en annen konkurrent.
